Tankar om: The Blackhouse av Peter May

Peter Mays trilogi;  «The Lewis-trilogy» består av følgende bøker:
1. The Blackhouse
2. The Lewis Man
3. The Chessman

Det er no ganske lenge sia eg las den første boka – The Blackhouse, så når eg no skriver kjapt om denne er det ut i frå minnet og dermed ikkje av særleg analyserande art. Ein kjapp lita omtale vil eg likevel dele fordi eg straks vil skrive om bok nr to i serien. Og deretter den tredje og siste. Så – here it goes:

(Berre ignorer den noko komiske og upassande kombinasjonen av einhjørningen som kastar opp regnbua og den mørke, dystre boka…. Eg fekk det føre meg – der og då – at dette var ein fantastisk morosam kontrast. Eg var ikkje høg eller rusa eller noko som helst anna enn ramma av litt for mykje koffein… )

Kort om handlinga:
Politimannen Fin vender heim til den vesle øya kor han vaks opp, og som han sidan forlot for å starte eit nytt og betre liv i Skottland. Det er ein kriminalsak som fører han tilbake dit. Ein mann er funnen hengd i eit naust, og det viser seg ikkje å vere eit sjølvmord. Mannen det er snakk om er ein Fin kjenner frå barndommen – ein skikkeleg bølle. Drapet har fleire likheitstrekk med eit anna mord som hendte i Edinburgh. Sidan Fin arbeider for det skotske politiet og i tillegg har kjennskap til øya, folka, tradisjonane osv der, blir han satt på saka. Kven har drepe denne mannen? Finnes det noko kopling til Edinburgh-mordet? Og – korleis blir det for Fin å vende nasen heim etter så mange år vekke?

Så langt høyres dette ut som ein tyyyyypisk kriminalroman – men det er nettopp det dette ikkje er. For: ja, vi følgjer Fin heim til øya si og er med han på etterforskinga. MEN – samstundes får vi gjennom tilbakeblikk også sett oppveksten hans på øya. Altså bli dette ein slags kombinasjon av krim og oppvekstroman – noko som eg i starten syntes var ein merkeleg kombinasjon, men som på sikt fungerte veldig fint.

Min dom & tankar:

Positivt:
+ elegant veksling mellom no-tid og fortid: det blir aldri forvirrande eller uoversiktleg
+ Historiske detaljar: I tillegg til å kombinere sjangrane oppvekstroman og krim, har Peter May også -på vellykka vis – fått med mykje historisk informasjon om desse øyane utanfor Skottland. Historie som blir formidla utan at det blir traust og tørt, utan å bli belærande. Det av historie som kjem fram passar inn i handlinga og er faktisk ganske så interessant.
+ truverdige karakterar med dybde
+ mangfald av hendingar og tema – utan at fokuset glir vekk frå hovudhandlinga (krimsaka)

Negativt:
– Dette er kanskje å bande i kjerka … eg er imidlertid ikkje kristen av meg så eg eiger ikkje skam (berre litt) og bannar dermed uhemma i veg: skildringane av natur – det blir til tider litt for mykje, litt for lange skildringar og litt for hyppig. Eg opplevde at eg kom inn i ein god flyt, las og las, lot meg rive med, men så kom ei eller anna skildring av himmelen og havet og heller enn å skape stemning (som det nok er meint) blei det eit uønskt avbrot i flyten. Samstundes må eg også seie at utan desse naturskildringane ville ikkje boka vore så god som ho er – for til tider kunne g sjølv nesten høyre havet bruse, kjenne vinden suse i øyrene og regnet piske meg i andletet. Så – eg konkluderer med at: 1) Flotte skildringar, men dei kunne til fordel vore litt færre og litt kortare. 2) Eg opplever nok skildringane av naturen som ekstra slitsame fordi eg las boka på engelsk og blant alle ukjente ord og utrykk handla dei fleste om nettopp naturen og landskapet

 

Les denne dersom du vil:
– ha ein serie å lese; det er to bøker til i same serie
– likar krim men er er lei av ”typiske” krimbøker
– ikkje er så glad i krim fordi ”alt berre er” action, blog og mord – her får du mykje meir: historie, oppvekst, kultur, temaer som overgrep, kjærleik, sorg, skuld, skam, ansvar osv.
– lære litt kulturen og historien på Hebridene (dei vestlege øyane utanfor Skottland) samstundes som du blir underholdt.
– ha spenning til siste side
– kjenne på uhygga når du les; for i denne boka finner du meir enn tomme ord – fleire av desse scenane kjenner du på kroppen.

Etter en nedtur – kom heldigvis en opptur

Overskriften beskriver i korte trekk min opplevelse av å lese “Berge” av Jan Kjærstad.

For … jeg ser seksere og femmere på forsiden av boka, jeg ser referanser til nominasjoner og tildeling av priser, jeg leser ros og skryt – og jeg bygger meg opp forventinger om en storslagen bok.

Så … begynner jeg da. På del en av tre i boka. Og følgende tanker dukker opp: hva feiler det meg? Hvorfor liker alle andre denne boka? Herregud… sukk … 300 sider igjen!? Altså vurderte jeg flere ganger å legge vekk boka, gi den opp. Konkluderte med at den nok var for skarp, for politisk, for dyp, for intellektuell… For noe… For komplisert eller noe annet uidentifisert som gjorde at jeg ikke klarte å leve meg inn i boka og ikke ble engasjert… Jeg tenkte faktisk at jeg var for dum.

Så kom del nr to av boka, og vi går fra å følge Ine Wang til å se historien fra Peter Malms synsvinkel. Og da… da ble jeg omsider engasjert. Mer enn engasjert, jeg ble begeistret. Og sjarmert av denne sære og kjære enstøingen av en mann, som jeg faktisk kunne kjenne meg litt igjen i – tross for stort gap i alder, yrke og alt annet som skulle tilsi at vi skulle ha noe til feller. Med Peter Malm ble altså interessen fanget og jeg ble nysgjerrig på hans karakterer.

Herfra og ut resten av boka gikk det bare en vei og jeg slukte den siste 2/3 av boka i løpet av to leseøkter…Og det sier en del for jeg er ikke den mest politisk engasjerte personen. Jeg følger med på nyhetene og har enkelte hjertesaker jeg brenner for men jeg innrømmer gjerne at jeg ikke alltid er så oppdatert på politiske og samfunnsmessige spørsmål som jeg kanskje burde. Dette til tross klarte jeg (omsider) å bli veldig glad i denne boka!

KORT OM HANDLINGEN:
Et mord, eller fem…., begås en kveld i august. Ofrene er AP-mannen Storen, hans kjæreste, Storens datter Gry (også hun en sentral skikkelse innenfor AP), Grys kjæreste og kjærestens vesle datter. Dette forferdelige mordet påvirker hele nasjonen og vi følger tre av dem som berøres og får se hvordan denne saken påvirker dem på svært ulike måter. I tillegg til selve saken diskuteres en lang rekke aktuelle og spennende temaer som bla skyld, straff, ansvar, skjebnen, begrepet ”rettferdighet”, dagens samfunn, vold, politikk, motiver… Med (mye) mer.

Kort oppsummert
Boka reddes av del 2) Peter Malm. Også karakteren Lev løfter boka mange hakk! (Jeg tror vi alle kjenner en slags Lev…?!)
Og del 3) leste jeg i ett jafs.

Positivt:
+ Viktig bok! Og faktisk også veldig engasjerende. En veldig annerledes type krim. Særlig pluss for alle «undertemaene» som tas opp – skyldfølelse av å glede seg over terroren, en kriminal sak og tragedie som blir til underholdning, skyld, straff, rettferdighet, kjærlighet, sjalusi, makt.
+ Temaene er mange og viktige. Jeg likte også de mer og mindre subtile referansene til diverse musikere, litteratur, filosofer og historiske hendelser. Ofte blir det kjedelig og trått med mange slike referanser, men her fungerte det utmerket og bidrog til å gi karakterene farge og karakteristikk.
+ Hadde også sansen for språket – Gode formuleringer, og veldig gjennomført mtp at skrivestilen ble noe annerledes for de ulike delene i boka, altså passet det til den aktuelle karakteren.
(+ Jeg liker også å lære nye ord og her kom jeg over et par tre gode ord jeg ikke kunne fra før! Palimpset, mastodon, proletar, immanens, nimbus …Og – disse ”vanskelige” ordene glir naturlig inn i teksten, her er det ikke slik at forfatteren besitter et ordrikt vokabular som han higer etter å briefe med, slik det faktisk kan oppleves i blandt)
+ Språket står i stil med karakteren som er i fokus – skrivestilen er en helt annen for delen om Ine Wang og den om Berge og den om Malm. Altså er språket, slik jeg ser det, på vellykket vis tilpasset karakteren som ”taler”.

Minus:
– jeg brukte over hundre sider på å bli engasjert…
– til tider ble litt vel mye unødig snikksnakk

DOM:
Hadde det ikke vært for at del 1 overhodet ikke klarte å engasjere meg (klarer fortsatt ikke sette fingeren på hvorfor…) ville jeg sannsynligvis trillet en fem + eller til og med sekser. Den siste 2/3 er likevel såpass solid og gav meg så mye at jeg havner på en femmer, om dog noe svak.

Følgende er diverse tanker jeg gjorde meg opp undervegs – så hvis du allerede har lest boka kan du gjerne lese videre og dele dine tanker med meg i kommentarfeltet??   NB!! OBS!!! – —-videre tekst kan inneholde små «spoilere» —-
((Alt som skrives nå er altså påstander uten bevis – ren synsing og fagløse meninger ytret av en helt gjennomsnittlig tjueniåring…))

Tanker om hvordan saken påvirker de ulike karakterene:

Del 1) Ine Wang
– godter seg over de mulighetene terrorsaken åpner for henne som journalist. Den river henne ut av den mørke avgrunnen hun har sittet fast i. Føler seg viktig igjen. 
meeen…. Så ligger hun med intervjuobjektet sitt og oppdager at han sannsynligvis er morderen. Dette stanser ekstasen og rusen hun har kjent på og hun føler seg ganske flat og vet ikke lenger hvordan hun skal forholde seg til saken. Etter en del betenkingstid kontakter hun politiet anonymt.
– mot slutten ser vi endringer hos henne – blant annet føler hun ikke lenger samme behov for å bli sett, til å skrive førstesiderssaker, til å bli anerkjent og rost. Heller ikke samme trang til å nå opp og frem i livet – slippe ut av boligstrøket som hun frem til nå har mislikt og følt seg ”for god” for

Del 2) Peter Malm
– ergrer seg over terroren som forstyrrer tilværelsen – både hans og hele nasjonens. Norges anonyme status ødelegges og gjør landet synlig og sårbart for verden. Setter ham ut av balansen han liker, eller som kanskje heller kan beskrive som faste rutiner og vaner som nesten kan sies å være tvangspreget. Terroren ødelegger også for skriveprosessen (han skriver bok). Terroren ødelegger for ham og for Norge.
– Ines motsetning på flere punkt, særlig mtp å vil være usynlig og i fred
– interessante tanker og synspunkt om rettferdighet.
-blir til slutt utnevnt som dommer i saken

3) Berge
– den antatte drapsmannen og døde Grys ekskjæreste 
kler klisjéen om at et menneske er som en løk – han har mange mange lag!
– fremstår for andre som envis og sta, som sær og mislykket mtp å leve opp til forventingene han blir født inn i med to foreldre som begge var høyest involvert i AP. 
Jeg opplever ham som mye mer nyansert enn hva de andre i boka anser ham for å være.
– Han virker til å være en mann som er misforstått av de fleste
.
– Virker også noe forstyrret og ”skadet” – selv om han har sterke og solide meninger om mye finnes det også en del områder hvor han vingler enormt og virker ustabil – særlig de områder som berører andre mennesker og relasjoner.
– Det virker som om Peter Malm er en av få som ”ser” ham – altså ser ham på en annen måte.
– Novellene hans, bloggen hans, alt han presterer virker til å bli avfeid og sett på som ”uviktig” og ”feil” av de fleste. Kritikerens og de fleste andre meninger om han danner ett bilde av ham. Mens enkelte andre klarer å fange opp andre sider av ham – blant disse er Peter Malm som ser noe ”mer” hos den unge mannen.
– en karakter med mange lag som ”ingen” egentlig kjenner”; og her synes jeg det kommer godt frem hvordan det ofte er med enkelte mennesker en aldri helt blir klok på. Og indirekte er dette en velykket beskrivelse av hvordan vi så lett danner oss opp et bilde av en person og lar oss fange av dette ene bildet som hindrer oss i å se mer av dem.
– interessant slutt hvor Berge nærmest ser på der som sitt ansvar å påta seg skylden for noe han ikke har gjort

The End

(LES DEN LES DEN LES DEN!)