”Killing Commendatore” av Haruki Murakami

Den som venter på noko godt …
Denne boka var eg så keen på å få tak i at eg førhandsbestilte ho på nettet lenge før ho blei utgjeven. Så ivrig var eg faktisk, at eg ikkje la merke til at eg bestile ho på dansk. Blei dermed – mildt sagt – litt skuffa då ”Bog 1” landa i postkassa mi. Eg vurderte faktisk å lese ho på dansk … for eg hadde venta så lenge på at oversetninga skulle kome. Vurderte på eit tidspunkt også å lære meg japansk for å sleppe all ventinga….. Men, tok til fornufta, returnerte boka og bestilte engelsk utgåve i staden for (den norske har endå ikkje kome!).

Eg har forsøkt å unngå omtalar, men har ikkje greidd å halde meg heilt unna heller – så eg har skumlese litt her og der, nok til å få med meg at både kritikarane og ”vanlege” lesarar er veldig splitta. Og etter å ha lese boka sjølv, kan eg faktisk forstå det.

HANDLING – Det er vanskeleg å gjenge handlinga utan å røpe noe viktig. Det er også vanskeleg å oppsummere ei bok på 700 sidar på få ord, men eg forsøker:

Hovudpersonen, ein mann i midten av tretti-åra (som hovudpersonar i Murakami sine bøker jo ofte er…), får kvardagen snudd på hovudet då kona brått og uventa seier at ho vil skilje seg, at ho har funnet ein annan mann. Det blir slut. Og han bruker dei neste månadene på å køyre rundt i Japan på må-få. Søv litt her og litt der; telt, ymse motell, osv. Til vanleg arbeider han som portrettmålar, noko som sikrar han trygg inntekt, men som ikkje var den vegen han ville gå. Det skulle vere ei midlertidig ting. No ser han moglegheita til å realisere kunstnardrøymen – måle det han sjølv vil, og ikkje måle berre for å tene pengar. Via ein kunstnar-kompis får han ein stad og bu også; faren til denne kunstnarkompissen ligg på sjukhus og heimen hans står tom; det ville berre vore til hjelp for alle dersom nokon ville bu der og ta seg av huset. Så dit går turen – til ei lita fjellbygd langt vekke frå sivilisasjonen, til eit hus på toppen av eit fjell. Her skal han bu mens han finner ut av kva han skal gjere.

Kompissen sin far, som i budde der før, var også kunstnar – ein veldig kjent ein óg. Så han forventar å finne inspirasjon og ny giv her. For å sikre seg litt inntekt takkar han også ja til å undervise kunst-kurs to-tre gonger i veka.

Lerreta forblir blanke – han klarar ikkje måle noko som helst. Så, ein kveld finner han eit bortgøymd maleri på loftet i huset. Han pakkar det opp, og så startar mystiske ting å skje:
1) Bilete viser seg å fortelle noko om kunstnaren som malte det – altså han som budde i huset før, og som no ligg senil som ei fjøl og ventar på dauden på sjukhus. 2) Litt etter blir han kontakta av agenten sin – ein av naboane her oppe på fjellet har fått med seg at han er portrettmålar, og vil gjerne ha eit. Beløpet han tilbyr er såpass høgt at han går med på å måle eit siste portrett likevel. Desse to mennene – målaren og kunden – blir etter kvart ganske godt kjent, og å måle portrett blir ikkje det einaste han skal hjelpe til med.
3) Fleire netter på rad vaknar hovudpersonen av ei bjelle. Han sporar lyden og finner ut at lyden kjem frå bakken, frå eit område tildekt av store stein. Saman med denne nye venen/kunden/naboen sin skaffar dei utstyr og får gravd opp steinene og finner til slut eit djupt hol i bakken, noko som liknar på ein brønn.

– Desse tre tinga; bilete på loftet, det nye bekjentskapet og bjella i bakken får ein rekke hendingar til å utfalde seg.

DET EG LIKTE
+ originalt og ufortseigbart plott
+ herlege karakterar!
+ god spenning
+ stemning som er til å ta og føle på
+ lause trådar som verker meingslause der og då, men som etterkvart blir samla

+ Elskar FANTASIEN  til Murakami !!
+ at ikkje absolutt alt henger i hop; slik er det jo i livet også – alle dei raude trådene, alt det som hender oss i kvardagen – det henger ikkje alltid i hop, nokre gonger berre skjer ting.
+ den litt sære humoren som finnst gjennom heile boka … noko av det er nok for dei færraste av oss, men treffer verkeleg med … som dette her:

TING EG LIKTE MINDRE:
– tidvis meir langdrygt enn kva godt er
– I blandt blei enkelte ting her gjentatt til det keisamme; unødige påminningar om enkelte karaktertrekk og forklaring av ting som alt er blitt forklart tidligare; som f.eks at hovudpersonen vil formidler meir enn eit menneske sitt fjes når han målar portrett – han vil formidle personens indre også. Dette står skriven fleire gonger gjennom boka, som om eg som lesar gløymer det så snart eg har lese det.

DOM/ANBEFALING:
Les denne om du vil:
– ha ei bok å bruke tid på, ei bok å nyte, drøyme deg vekk i.
– kjenne ein unik, lada spenning kombinert med mystikk
– prøve noko ”nytt”; altså vere opensindig ig mottakeleg for ei god historie utan noko eintydig slut.

Eg likte boka! Men … eg er ikkje heilt uparktisk sidan eg er såpass stor fan av Murakami  – eg ville sikkert like det også om han skreiv ei tusen-sidars bok om meitemark…
Om du allereie er fan av Murakami, vil du truleg like denne godt. Om du derimot ikkje har vore fan av bøker som Kafka on the Shore og 1Q84, bør du kanskje stå over denne då stilen er litt lik.
Eg kan lett forstå den blanda kritikken av boka, for denne vil nok falle best i smak hos dei som veit kva dei kan forvente av Murakami og som alt er litt kjent med nokre av hans tidligare romanar.

Sterk firar – skulle gjerne gitt fem, men dei andre bøkene han eg har gitt femmarar og seksarar til er hakket betre enn denne. Så for å vere litt ”objektiv” blir det ein (supersterk) firar.

Og som så ofte når eg leser, noterer eg ned ymse «nye» ord – ord eg ikkje kunne frå før av og som er derfor har notert med ned og sjekka ut:
* Dilapidated
* Arduos
* Affluent
* Leitmotif

TSUNDOKU

Tsundoku.

Det er ikkje gibberish. Det er japansk. Og det beskriver bokmanien min såpass bra at eg vil finne opp eit tilsvarande norsk ord for dette fenomenet.

Tsunde – «å stable ting oppå kvarandre»
«Oku» – å la det stå ein stund
«Doku» – å lese

Verbet defineres nemleg som: oppsamling av bøker som aldri kjem til å bli lest. Altså at ein kjøper fleire bøker enn ein faktisk er i stand til å kunne lese. Eg nevner dette fordi eg kjenner meg så igjen, fordi det er godt å vite at det er flerie enn meg der ute som har fleire uleste bøker i hyllene og likevel fortsetter å skaffe seg stadig nye bøker …

Så … no skal dei små grå få trimme seg skikkeleg mens eg forsøker å finne eit tilsvarande norsk ord for dette fenomenet! Nokre forslag!?

Etter en nedtur – kom heldigvis en opptur

Overskriften beskriver i korte trekk min opplevelse av å lese “Berge” av Jan Kjærstad.

For … jeg ser seksere og femmere på forsiden av boka, jeg ser referanser til nominasjoner og tildeling av priser, jeg leser ros og skryt – og jeg bygger meg opp forventinger om en storslagen bok.

Så … begynner jeg da. På del en av tre i boka. Og følgende tanker dukker opp: hva feiler det meg? Hvorfor liker alle andre denne boka? Herregud… sukk … 300 sider igjen!? Altså vurderte jeg flere ganger å legge vekk boka, gi den opp. Konkluderte med at den nok var for skarp, for politisk, for dyp, for intellektuell… For noe… For komplisert eller noe annet uidentifisert som gjorde at jeg ikke klarte å leve meg inn i boka og ikke ble engasjert… Jeg tenkte faktisk at jeg var for dum.

Så kom del nr to av boka, og vi går fra å følge Ine Wang til å se historien fra Peter Malms synsvinkel. Og da… da ble jeg omsider engasjert. Mer enn engasjert, jeg ble begeistret. Og sjarmert av denne sære og kjære enstøingen av en mann, som jeg faktisk kunne kjenne meg litt igjen i – tross for stort gap i alder, yrke og alt annet som skulle tilsi at vi skulle ha noe til feller. Med Peter Malm ble altså interessen fanget og jeg ble nysgjerrig på hans karakterer.

Herfra og ut resten av boka gikk det bare en vei og jeg slukte den siste 2/3 av boka i løpet av to leseøkter…Og det sier en del for jeg er ikke den mest politisk engasjerte personen. Jeg følger med på nyhetene og har enkelte hjertesaker jeg brenner for men jeg innrømmer gjerne at jeg ikke alltid er så oppdatert på politiske og samfunnsmessige spørsmål som jeg kanskje burde. Dette til tross klarte jeg (omsider) å bli veldig glad i denne boka!

KORT OM HANDLINGEN:
Et mord, eller fem…., begås en kveld i august. Ofrene er AP-mannen Storen, hans kjæreste, Storens datter Gry (også hun en sentral skikkelse innenfor AP), Grys kjæreste og kjærestens vesle datter. Dette forferdelige mordet påvirker hele nasjonen og vi følger tre av dem som berøres og får se hvordan denne saken påvirker dem på svært ulike måter. I tillegg til selve saken diskuteres en lang rekke aktuelle og spennende temaer som bla skyld, straff, ansvar, skjebnen, begrepet ”rettferdighet”, dagens samfunn, vold, politikk, motiver… Med (mye) mer.

Kort oppsummert
Boka reddes av del 2) Peter Malm. Også karakteren Lev løfter boka mange hakk! (Jeg tror vi alle kjenner en slags Lev…?!)
Og del 3) leste jeg i ett jafs.

Positivt:
+ Viktig bok! Og faktisk også veldig engasjerende. En veldig annerledes type krim. Særlig pluss for alle «undertemaene» som tas opp – skyldfølelse av å glede seg over terroren, en kriminal sak og tragedie som blir til underholdning, skyld, straff, rettferdighet, kjærlighet, sjalusi, makt.
+ Temaene er mange og viktige. Jeg likte også de mer og mindre subtile referansene til diverse musikere, litteratur, filosofer og historiske hendelser. Ofte blir det kjedelig og trått med mange slike referanser, men her fungerte det utmerket og bidrog til å gi karakterene farge og karakteristikk.
+ Hadde også sansen for språket – Gode formuleringer, og veldig gjennomført mtp at skrivestilen ble noe annerledes for de ulike delene i boka, altså passet det til den aktuelle karakteren.
(+ Jeg liker også å lære nye ord og her kom jeg over et par tre gode ord jeg ikke kunne fra før! Palimpset, mastodon, proletar, immanens, nimbus …Og – disse ”vanskelige” ordene glir naturlig inn i teksten, her er det ikke slik at forfatteren besitter et ordrikt vokabular som han higer etter å briefe med, slik det faktisk kan oppleves i blandt)
+ Språket står i stil med karakteren som er i fokus – skrivestilen er en helt annen for delen om Ine Wang og den om Berge og den om Malm. Altså er språket, slik jeg ser det, på vellykket vis tilpasset karakteren som ”taler”.

Minus:
– jeg brukte over hundre sider på å bli engasjert…
– til tider ble litt vel mye unødig snikksnakk

DOM:
Hadde det ikke vært for at del 1 overhodet ikke klarte å engasjere meg (klarer fortsatt ikke sette fingeren på hvorfor…) ville jeg sannsynligvis trillet en fem + eller til og med sekser. Den siste 2/3 er likevel såpass solid og gav meg så mye at jeg havner på en femmer, om dog noe svak.

Følgende er diverse tanker jeg gjorde meg opp undervegs – så hvis du allerede har lest boka kan du gjerne lese videre og dele dine tanker med meg i kommentarfeltet??   NB!! OBS!!! – —-videre tekst kan inneholde små «spoilere» —-
((Alt som skrives nå er altså påstander uten bevis – ren synsing og fagløse meninger ytret av en helt gjennomsnittlig tjueniåring…))

Tanker om hvordan saken påvirker de ulike karakterene:

Del 1) Ine Wang
– godter seg over de mulighetene terrorsaken åpner for henne som journalist. Den river henne ut av den mørke avgrunnen hun har sittet fast i. Føler seg viktig igjen. 
meeen…. Så ligger hun med intervjuobjektet sitt og oppdager at han sannsynligvis er morderen. Dette stanser ekstasen og rusen hun har kjent på og hun føler seg ganske flat og vet ikke lenger hvordan hun skal forholde seg til saken. Etter en del betenkingstid kontakter hun politiet anonymt.
– mot slutten ser vi endringer hos henne – blant annet føler hun ikke lenger samme behov for å bli sett, til å skrive førstesiderssaker, til å bli anerkjent og rost. Heller ikke samme trang til å nå opp og frem i livet – slippe ut av boligstrøket som hun frem til nå har mislikt og følt seg ”for god” for

Del 2) Peter Malm
– ergrer seg over terroren som forstyrrer tilværelsen – både hans og hele nasjonens. Norges anonyme status ødelegges og gjør landet synlig og sårbart for verden. Setter ham ut av balansen han liker, eller som kanskje heller kan beskrive som faste rutiner og vaner som nesten kan sies å være tvangspreget. Terroren ødelegger også for skriveprosessen (han skriver bok). Terroren ødelegger for ham og for Norge.
– Ines motsetning på flere punkt, særlig mtp å vil være usynlig og i fred
– interessante tanker og synspunkt om rettferdighet.
-blir til slutt utnevnt som dommer i saken

3) Berge
– den antatte drapsmannen og døde Grys ekskjæreste 
kler klisjéen om at et menneske er som en løk – han har mange mange lag!
– fremstår for andre som envis og sta, som sær og mislykket mtp å leve opp til forventingene han blir født inn i med to foreldre som begge var høyest involvert i AP. 
Jeg opplever ham som mye mer nyansert enn hva de andre i boka anser ham for å være.
– Han virker til å være en mann som er misforstått av de fleste
.
– Virker også noe forstyrret og ”skadet” – selv om han har sterke og solide meninger om mye finnes det også en del områder hvor han vingler enormt og virker ustabil – særlig de områder som berører andre mennesker og relasjoner.
– Det virker som om Peter Malm er en av få som ”ser” ham – altså ser ham på en annen måte.
– Novellene hans, bloggen hans, alt han presterer virker til å bli avfeid og sett på som ”uviktig” og ”feil” av de fleste. Kritikerens og de fleste andre meninger om han danner ett bilde av ham. Mens enkelte andre klarer å fange opp andre sider av ham – blant disse er Peter Malm som ser noe ”mer” hos den unge mannen.
– en karakter med mange lag som ”ingen” egentlig kjenner”; og her synes jeg det kommer godt frem hvordan det ofte er med enkelte mennesker en aldri helt blir klok på. Og indirekte er dette en velykket beskrivelse av hvordan vi så lett danner oss opp et bilde av en person og lar oss fange av dette ene bildet som hindrer oss i å se mer av dem.
– interessant slutt hvor Berge nærmest ser på der som sitt ansvar å påta seg skylden for noe han ikke har gjort

The End

(LES DEN LES DEN LES DEN!)

Krøsus

Jeg kom tilfeldigvis over dette ordet i en ordbok (for ja, jeg er såpass nerd at jeg kikker i ordboka nesten daglig), og bestemte meg for at jeg likte ordet såpass godt at jeg måtte få det med i romanen jeg skriver på. Mission accomplished. (Oppdrag utført, dersom du er av dem som ser på engelsk som forurensing av det norske språk).

Krøsus (gresk opprinnelse) var den siste kongen i oldtidsriket Lydia; dagens Tyrkia. Han regjerte fra 560 til 546 f.kr. I løpet av disse fjorten årene, opparbeidet han en enorm rikdom. Krøsus var muligens verdens rikeste mann på den tiden, og navnet hans gikk dermed inn i språket og fikk betydningen styrtrik person / søkkrik mann

Dette kunne en for så vidt lært seg ved å else Donald (eller: Anders, om du vil):

Uglesette ugler i mosen

Uglesett = å bli sett ned på.

Logikken? Ingen. Ordtrykkets opprinnelse? Danmark. Uttrykket er egentlig; ulvesett. Det har feilaktig blitt oversatt til norsk som uglesett.

Bakgrunnen; en trodde før i tiden at en ville bli lammet, miste evnen til å røre på seg, dersom en fikk blikkontakt med en ulv. Altså trodde folk at de måtte passe seg for ulvens blikk; ikke bli ulvesett. Betydningen i dag kan kanskje kommer av at dersom en blir ulvesett (eller uglesett, om du vil), betyr det at den som ser på deg ikke er spesielt begeistret for deg. Danskene jaktet ned de fleste ulvene, så om en noen ulveser deg kan en vel si at de «ønsker deg død» – som med tiden har gjort at ulvesett (=uglesett) har fått den negative betydningen den har.

Det samme gjelder disse uglene i mosen;

Uttrykket betyr at noe ikke er slik det virker, at noe er på ferde eller at det er noe mistenkelig ved et eller anner.

Dette er også hentet fra dansk, og igjen har disse ulvene blitt til ulver. Det danske uttrykket var opprinnelig «ulver i myren» (Dansk for myr er mose, og med danskens mumlende uttale høres det kanskje noe slikt ut; uvær i måsen). Det er meg uvisst om ulv ble til ugle fordi en eller annen jøk var elendig på å oversette mellom Norsk og Dansk, eller om det skyldes at ulvene ble utryddet i Danmark (fordi ingen ville risikere å se ulven inn i øynene og bli lam!) og at ulv dermed ble endret til et annet, eksisterende dyr; ugle.