… eg berre … ?! Ei bok sendt frå himmelen!

Har du nokon gong opna ei bok – heilt på måfå? Ei bok du ikkje har høyrt noko om – kor verken forfattar eller tittel gjer deg assosiasjonar? Har du nokon sinne opna ei bok og likt ho så godt at du ikkje ville legge ho frå deg igjen? Likt boka så godt at ho blir med deg på do … at du helst vil ha ho med deg mens du dusjar, handlar, lagar mat og alt anna? Ei bok du elskar – utan å heilt klare å sette ord på kvifor? Det har eg. Og det er den boka eg vil skrive litt om. No.

”Papirpiken” av G. G. Musso
Kor skal eg starte?
Frå starten, kanskje…

Det var ein gong ei leseglad, relativt ung kvinne, som nettopp var ferdig med krimboka si. No skulle ho starte på ei ny bok, og ville ha noko heilt anna enn krim; noko feel-good, kanskje. Noko søtt og klissete? Ja, jo. Perfekt. Så, ho stilte seg opp framføre si stappfulle bokhylle. Scanna hyllane frå topp til botn. Frå høgre til venstre. Frå botn og ned. Tok ut ei bok. Og ei til. Og endå ei. Tre gode kandidatar som alle saman sto på den utømmelege ”skal-lesast”-lista hennar. Ho såg på dei., studerte utsjånaden, skrifttypen, sidetantalet, bladde fort i sidene for å sjå korleis skrifta var – lita og kompakt eller stor og romsleg? Dei trøytte augo ville gjerne ha sistnemnte alternativ. Og så sa det blaff. Og Puff. Og ein støvsky tok opp plass i den elles så stuereine lufta framføre ho.

Mens støvpartiklane blafra såg ho seg rundt eller kjelda til forstyrringa. Og blikket følgde støvpartiklane i si ferd – fanga av tyngekrafta og i sakte fall mot parketten. Der landa dei. Eit og eit støvfnugg. Og ei bok. Ho må ha ramla ned frå øvste hylle; det er den einaste hylla som kan ha samla seg opp litt støv, for ho når ikkje heilt opp dit med støvkluten sin. Boka kan ho ikkje hugse å ha kjøpt. Det må vere lenge sida. Støvmengda bekrefta det, for det tek tid å samle opp såpass mykje støv!

Ho sukkar. Oppgitt. Tenker ho kanskje burde vaske huset i staden for å lese. Så, ho setter bøkene tilbake i hylla. Tenker at ho får tenke og gruble over bokvalet mens ho gjer huset skinnande reint. Det er alltid betre å lese i nyvaska omgivingar uansett! Ho setter dei tre bøkene tilbake. Den støvete tek ho med seg for å tørke av med ein klut. Papirpiken, står det på den. Jaha… Og forsida er pryda av ei avkledd dame. Kva slags bok er dette då? Eit kjapt blikk på første side. Ein rekke overskrifter, henta frå diverse ukeblader og avisar. Neste side også. Artiklar og utdrag – skriverier og sladder om ein forfattar og trilogien hans, om privatlivet, om kjærasten. Kva pokker? Ein bok baser på sladderblader? Spanande konsept, tenker ho. Men …så slitsamt å lese ei heil bok fortalt via utklipp av sladderblad? Ho blar litt til. Og bokas stil endrar seg. Vekk er overskriftene og sladderen, som viser seg å være ein slags fengande prolog. Så startar historia.

Klokka halv seks på kvelden er hybelkaninane framleis høgst levande. Dei har kanskje til og med vekse seg endå litt større no? Magen rumlar og boka må kvile…Heile dagen forsvann inn i Papirpiken.
35576074_401481790336894_6930968985332613120_n

Det var ein gong …
Eg fann altså ei bok eg ikkje hadde planar om å lese. Ei bok som fenga meg noko så utroleg at eg slukte ho på ein dag. (Det blei riktig nok ikkje gjort stort anna denne dagen…)

Boka er ikkje noko litterært meisterverk – det må eg jo berre seie. Språket er godt, men ikkje noko ”utover det vanelege”. Det er kort, presist. Tidvis morosamt og vittig. Tidvis briljant og originalt. Innimellom er det også svært vanleg, forventa, gjennomsnittleg … Men språket formidlar fortellinga på ein fengande måte og boka er verkeleg til å sluke. Ei slik bok kor eg berre må lese litt til. Litt til. Litt til. Ei bok eg vil lese ferdig med ein gong, samstundes som eg ikkje vil at ho skal ta slutt.

Fortellinga er sær. I mangel på eit betre ord. Kort fortalt handlar det om ein forfattar som har gått på sitt livs smell. Brudd med kjærasten og skrivesperre. Han klarar ikkje levere det tredje og siste bindet i trilogien som avtalt med forlaget. I tillegg viser det seg at hans beste kamerat og agent har rota det til for dei begge to med økonomien. Han lever på piller. Han lever i sjølvbedøving. Stenger ute alt og alle. Den økonomiske situasjonen presser på. Han stenger ute alt og alle. Venene når ikkje inn til han. Situasjonen verkar til å vere fullstendig fastlåst. Men så … Så dukkar HO opp. Frå intet! Har han blitt galen? Psykotisk? For HO er ei av karakterane frå boka! Og ho har kome heim til han for å få han til å skrive. Seier at ho kjem til å døy om han ikkje gjer det. Han er redd. Trur han er galen. Rømmer. Ho følgjer etter. Han blir forsøkt tvangsinnlagt. Ho hjelper han å stikke av…Dette er berre starten på boka… Vi følgjer han og denne jenta i si flukt. Er ho ekte? Er han gal? Vi følgjer også hans to næraste vener som forsøker å hjelpe han. Ein rekke andre forviklingar oppstår også. I tillegg til denne action-fylde og spennande fortellinga får vi også innsyn i fortida og får sjå korleis dei tre har vekse opp saman og kor sterke banda mellom dei er.

Rotete? Kaotisk? Tullete? Nei, nei. Ja.

Heile handlingsforløpet er komplekst og vi følgjer ulike karakterar vekselvis gjennom boka. Det blir likevel aldri komplisert eller forvirrande. Men tullete, ja. Absolutt! Konseptet er bisart. Men det fungerer. Dette er spennande, engasjerande, morosamt, vittig, sjarmerande … Noko av det som nok gjer at eg elskar denne boka er at det heile tida fins ein samanheng mellom alt som skjer – sjølv detaljar frå tilbakeblikka på fortida henger saman med det som skjer no. Ingenting av det som står i boka er ”unødvendige” detaljar. Ein annan stor pluss er at boka er blotta for ”transportettappar” – altså skjer det noko ”relevant” heile tida. Innimellom, eller ganske ofte … leser eg bøker og tenker at ein god del ord med fordel kunne våre droppa, at boka bruker plass og til på ting som i grunn ikkje har noko å seie for plottet, bøker som blir langdryge. Det skjer ikkje her!

Dette er ei slik bok som eg reint objektivt kan sjå at folk nok vil ha veldig delte meingar om. Eg trur ikkje dette er ein bok for alle. Men eg er overbevist om at dei som likar ho kjem til å like ho VELDIG godt. Dette er ei ”kjapp” bok kor ting skjer heile tida. Det er ei bok med mange detaljar som heng i saman, ein fin raud tråd som forbinder det heile. Boka inneheld element frå fleire ulike sjangrar og er ein slags suppe av drama, komedie, fantasy, thriller, krim og spenning. Kjensler, kjærleik, action, blod, tårar, latter, bøker, familie, relasjonar, karriere … Mange tema og mange sjangrar i eksepsjonell harmoni!

Men …..
Som alle andre gode ting har også boka ein slutt. Og den … nei fy! Hadde det ikkje vore for dei siste tretti sidene ville boka fått ein seksar av meg. Eg HATA slutten. Har dog lese ein god del andre anmeldingar og dei fleste verker heller til å like slutten godt, så dette er nok smak og behag. Til tross for at eg ikkje likte slutten, så elska eg heile vegen fram mot slutten såpass mykje at eg likevel kan seie at eg elska denne boka!

Så les denne om du:

  • vil lese noko ”nytt” og originalt
  • vil ha ei bok som lever opp til begrepet ”page turner”
  • vil le
  • ønskjer å bli oppslukt av ei bok
  • ikkje er så glad i krim, men likevel vil lese noko med spenning
  • er open og villig til å gje ein litt sær bok ein sjanse

vil oppdage ein herleg forfattar som fortener å bli lese av flerie!
(Eg har alt bestilt og starta på nok ei bok av same forfattar, og slukte halve boka på ei leseøkt i går…)

Advertisements

Lest i juni – del 3

 

The Great Gatsby – F. Scott Fitzgerald

Amerika. 1920-åra.
Jay Gatsby lever ut draumen om det gode liv – rikdom, festar, bilar, menneske, luksus! Men det er ein ting han ikkje har – draumedama, Daisy. Men – naboen til Jay Gatsby kjenner denne Daisy (dei er søskenborn) og det veit Gatsby å utnytte. Så han stifter bekjentskap med bokas hovudkarakter for å komme i kontakt med Daisy.

Boka startar i det hovudpersonen, Nick Carraway, drar for å besøke kusina si Daisy og mannen hennar Tom. Her treffer han også den berømte golf-spelaren Jordan. Det er også her han får høre meir detaljar og rykter om naboen sin – Gatsby. I løpet av denne sommaren blir Nick meir og meir involvert i liva til Daisy, Tom og Jordan. Og han blir også gode vener med naboen. Noko ved deira lukrative liv og rikdom verker forlokkande på han. Då Gatsby ber han organisere eit møte mellom han sjølv og Daisy, klarar ikkje Nick anna enn å gjere som han får beskjed om.

Kjærleiksdramaet som utspelar seg deretter utløyser ein rekke andre hendingar – skikkeleg domino-effekt!
Screen Shot 2018-07-07 at 10.46.19
Dette er ein av dei store klassikarane.
Eg sleit litt med å lese boka – rett og slett fordi eg las ho på engelsk og språket ikkje var like ”rett fram” som i meir moderne bøker. Men når eg først kom inn i handlinga flaut det ganske lett. Skjønner godt at dette har blitt ein klassikar! Likar veldig godt korleis alt blir fortalt utan at det blir sagt direkte – som lesar får ein oppleve scene etter scene kor handlinga utspelar seg. Eg følte at eg opplevde og observerte heller ann at eg blei fortalt kva som hendet – sjeldan god fortellerteknikk! Likte også veldig godt korleis humor og sarkasme har fått spele ein rolle her utan at det blir ”tvungen” humor eller kunstig. Mykje skjult humor. Og her står det mykje mellom linjene som gjer at ein kan velje å verkeleg lese nøye og analysere om ein vil. Ein kan også ”berre” lese boka og likevel få mykje ut av ho.
Screen Shot 2018-03-08 at 09.27.27
Flaggermusmannen – Jo Nesbø

Screen Shot 2018-07-07 at 10.46.52

Den første (av ti) boka om Harry Hole. Eg las desse i hytt og pine for ti-tolv år sia og har gløymd det meste innan no. Så det var artig å lese frå starten av etter så lang tid.9788203197765_3ef7680bacd25079f2a333d63a88cdadbd133bc6_x300

Eit mord på ei norsk dame i Australia fører til at Harry Hole blir sendt av sted for å bistå med etterforskinga. Det nede blir han satt til å samarbeide med politimannen Andrew (noko denne Andrew sjølv sørger for etter at han hentar Harry på flyplassen og ser at dei to verker til å ha god kjemi seg i mellom). Dei arbeider tett saman i etterforskinga av ein sak som viser seg å vere meir samansett enn antatt. Etter litt tid gjer det tette samarbeidet med Andrew at Harry får ein idé om at denne Andrew veit meir enn han seier – og at Andrew forsøker å gje frå seg små hint for å peike Harry i riktig retning. Er Harry innbilsk? Veit Andrew meir enn han seier? Er han sjølv innblanda? Kvifor alle desse historiene og hinta? Harry lager seg mang ein teori og trur fleire gonger han har løyst saka. Han treffer til sist. Iallfall nesten. Saken blir oppklara, men til ein dyr pris.

Foruten sjølve drapssaken får vi ein del innblikk i Harry si fortid – tidligare relasjonar, familie, og karriære – særleg ein episode med betyding.

PLUSSAR:
+ spenning på høgt nivå!
+ språket; fargerikt, kreativt, humoristisk og blotta for klisjear
+ mykje humor og latter til tross for alvor og spenning
+ mykje spanande informasjon om Australia og aboriginane

MINUSAR:
– Enkelte overgangar mellom scener er dårleg markerte og eg trudde eit par gonger at eg hadde bladd over nokre sider eller at det mangla noko. Burde vore markert med eit ekstra mellomrom, eller ei stjerne eller liknande.
– Enkelte scenar (slåsskampar, særleg) er ganske mykje lengre enn kva eg personleg likar. Likar godt action og spenning, altså, men innimellom blir det litt for mange detaljar (høgre hand treffer venstre tinning og så dukker han, og så bla bla bla….) utan at det fører til noko av betyding. For mange lesarar er kanskje dette motsett – at dette er eit slags høgdepunkt – men for meg blei det litt for mykje og eg meiner at litt strengare redigering av teksten ville heva nivået heller enn å redusere det.

STERK : Screen Shot 2018-03-08 at 09.27.34

* Må også tilføye at det er ekstra artig å lese desse bøkene no, for eg ser så tydleg at Nesbø har endra og utvikla seg som forfattar! *

Veke 53 – Agnes Ravatn

Ikkje la eit noko keisamt omslag lure deg – er det ein gong dette med å “ikkje døme ei bok by its cover” teller så er det no!
Screen Shot 2018-07-07 at 10.43.57
Har tidligare lese Fugletribunalet av same forfattar – ei av få bøker eg har trilla terningkast seks på. Og også med denne boka leverer ho eit lita meisterverk! Dette er debut-boka til Ravatn, og det er nesten ikkje til å tru for denne boka er solid gjennomført; ikkje eitt ord for mykje, ikkje ein setning for lite, truverdige karakterar, morosame scener og situasjonar, ein raud tråd gjennom det heile, originalitet og sprudlande energi.

Boka handlar om den middelaldrande lektoren Georg. Vi følgjer han i tida fram mot jul. Ei tid kor ein rekke store og små situasjonar opnar for å gjere endringar i livet. Endringar han på sett og vis har leita etter lenge kan det verke som; han har gjort ein del dumt, han har hamna i ein livssituasjon som han ikkje akkurat drøymde om, og det verker som om han stadig søker etter noko nytt og betre, samstundes som han også er redd for å sleppe taket i det han har.

Eg tenker det handlar om livsval, om livet som ikkje blei som tenkt, om nye sjansar, om å tørre å satse nytt, om sakn, om håp, om vil og om tru. Heile denne litt små-dystre situasjonen er skildra på humoristisk vis! Språket er presist, originalt og vittig!

Og om ein må være litt kritisk og så kan eg nevne to små ting som trakk bitte-litt ned;
1) Boka slutta – for min smak – litt for brått. Eg sakna litt mer avklaring. Samstundes er dette kanskje i grunn berre eit skikkeleg sjakk-trekk for det fekk meg jo til å gå å gruble og tenke ein god stund etter å ha lukka boka.

2) Innimellom blei det litt for mykje va det gode (flasketuten pekar på-scena) slik at eg ikkje heilt ”trudde på” det som hendte.

Om du er fan av forfattarar som Marit Eikemo, Ragnar Hovland o.l så er dette definitivt ei bok for deg.

Screen Shot 2018-03-08 at 09.27.27

 

Lydbok:

The World as We Know It – Joseph Monninger
Kort sagt: Oppvekstroman med natur og menneske-relasjonar i fokus. Tema: Kjærleik, natur, familie, relasjonar, oppvekst, sorg.

7a38a6444cb18661d810354e4409bd84-a00f0af8
lengre sagt:
Dei to brørne Ed og Allard stifter eit livslang venskap med nabojenta Sarah då dei redder livet hennar etter at ho har gått gjennom isen. Ho og Allard utviklar eit spesielt sterk band og blir med tida kjærester. (Her tenke eg at ”å nei – no kjem det klassiske trekant-dramat inn i bilete” – men det gjorde det ikkje! Takk og pris!) Sarah og Allard sitt forhald er sterkt og unikt. Vennskapet mellom dei tre er også sterkt, utan at dette fryktede kjærleikstriangelet får skje. Med tida arbeider dei saman – filmar og skrivar om diverse tematikk innan natur og dyreliv – og dei to brørne setter livsdraumen sin om eiget filmselskap til livs. Så kjem det endringar – rett før Allard og Sarah sitt bryllaup reiser dei to brørne på ein siste tur saman – ein skikkeleg fjelltur med telt og fiskestong. Men så skjer det noko, ei ulukke, som snur alt på hovudet.

Positivt:
+ karakterar ein lett likar og ”heier på”
+ flotte skildringar og bilete
+ truverdige karakterar med dybde

Negativt:
– Slutten; den blir for sukkersøt. Og i mi meining ville heile boka vore betre utan ein ”happy ending”
– tidvis litt langdrygt med unødige detaljar om relativt uvensentlege ting
– ein del feil-informasjon knytta til natur og dyreliv.
– Litt ”flat” spenningskurve

Screen Shot 2018-03-08 at 09.27.34


Song of the Skylark – Erica James

Screen Shot 2018-07-07 at 10.39.04Parallellhistorie kor vi følgjer to ulike karakterar gjennom kvar si historie – Lizzie på rundt tretti år, og nittifem år gamle Mrs. Dallimore. Lizzie har rota livet litt til for seg sjølv – og også for dei rundt seg – og må flytte heim til foreldra mens ho stablar livet sitt opp igjen. Sidan ho går rundt utan arbeid får Lizzie si mor henne til å hjelpe til på eit eldresenter. Der får ho god kontakt med særleg ei av bebuarane; Mrs. Dallimore – som høgst ufrivillig har måttet flytte inn på pleieheim grunna at alderdomen har svekka henne.

Vi følger Lizzie si historie som handlar om val ho har tatt, korleis ho alltid rotar ting til, korleis det er å bu heime som vaksen og vi følgjer henne på jakt etter nytt arbeide og ein ny start – ein prosess kor ho omsider ser ut til å bli litt vaksen. Samstundes følgjer vi Mrs. Dallimore som gjennom samtalar med Lizzie forteller si historie – om hennar oppvekst, korleis ho endte opp i England, om tida før, under og etter krigen (WWII).

Det er nok via denne beretningen at Lizzie blir påverka nok til å innsjå kor godt ho har det, at hennar uflaks er ein bagatell å rekne samanlikna med Mrs. Dallimore. Det er nok poenget at Lizzie skal sjå at ho ikkje er den einaste som begår feil, at det ikkje er for seint osv… Altså at Mrs. Dallimore si fortelling skal påverke ho til å bli ein betre versjon av seg sjølv – hvilket også skjer.

Og … det er kanskje dette som gjer at eg ikkje er så begeistra, for eg føler at nesten alt i denne boka er ”oppbrukt” – noko eg har lest liknande av før. Kjærleik og familiekonfliktar og andre verdens krig i fortid. Kjærleik, familiekonfliktar i no tid. Det lar seg i grunn ikkje samanlikne… Dessutan var Mrs. Dallimore 17 år då ho forlèt Amerika og reiste til England. Ho var så ung … Lizzie er over tretti… Å samanlikne seg med ein syttenåring … og ein syttenåring som levde i krigstida? Det er jo ikkje samanliknbart. Ikkje i det heile tatt… Følte også at dette med at ”ein gamal person” som treffer ”eit yngre menneske” og ”fortel si livshistorie” og dermed påverkar denne yngre til å ta betre val eller endre livet sitt er noko som er så oppbrukt og vanleg at eg ikkje blei berørt i det heile tatt. Synes heller ikkje heilt om korleis det verkar som om forfattaren forsøker å skape sympati for Mrs. Dallimore ved å brette ut om alt det fæle som har hendt ho og alt det gode ho sjølv gjorde – her framstår ho som ein stakkar som mister alle rundt seg og som sjølv aldri gjer noko feil. Ei sterk dame, ja da, men ikkje noko meir – ingen karaktertrekk som får meg til å like ho eller bry meg. Ein får sjølvsagt sympati, men ikkje fordi ein likar personen – ein får sympati på grunn av alt dette fæle ho opplever. Eg sakna med andre ord å bli kjent med personen Mrs. Dallimore og ikkje berre historia hennar.

Heller ikkje Lizzie klarte eg å like … ei tretti år gammal dame som oppfører seg som ein bortskjemt sekstenåring. Og så kjem denne omveltinga kor Lizzie og Mrs. Dallimore skal ha god innflytelse på kvarandre. Dette er berre så forutsigbart, og så utroleg oppbrukt.

Eg fullførte jo boka… men syntes den blei langdryg, forutsigbar og ja… keisam. Rett og slett. Det gav meg ikkje noko særleg. Klisjéar opp og ned i mente. At vi i tillegg, til tider, følger andre karakterar – som Lizzie sine foreldre, broren og kona til broren – syntes eg heller ikkje fungerer så godt. Hovudfokuset er på Lizzie og Mrs. Dallimore, og dei andre karakterane fortel frå sitt ståsted i berre små brøkdeler av boka – noko som i grunn ikkje tilfører historia særleg mykje.

Kanskje er eg sur og bitter og krass. Kanskje er eg kresen. Kanskje sto eg opp på feil fot kvar dag mens eg lytta til denne boka. Kanskje … Eller så er det slik at boka er litt ”oppskrytt” – for ho roses opp i skyane i omtalar på Goodreads.com . Dei fleste er begeistra i boka og anbefaler ho sterkt. Så – du får ta mine tankar meg ein solid klype salt (eller kanskje heller litt sukker i dette tilfellet) og sjølv vurdere om dette er noko du vil lese.
terningkast_3

RESTEN AV JUNI-LISTA:

 Del 1 – omtalar her:

  • Vi kan ikkje eige kvarandre – diktsamling av Arne Ruset
  • Levende og døde i Winsford – Håkan Nesser
  • Snokeboka av Lisa Aisato
  • Glasshjerte – Torkil Damhaug
  • Barnepiken – Kathryn Stockett

Del 2 – omtalar her:

  • Norwegian Wood – Haruki Murakami
  • Heart Like Mine – Amy Hatvany
  • En dag i juni – Martina Reilly

OG – del 4 kjem snart:

  • Kakkerlakkene – Jo Nesbø
  • Papirpiken – G. Musso
  • Rødstrupe – Jo Nesbø
  • The Elephant Vanishes – Haruki Murakami
  • For evig – Sarah Jio
  • The Ex – Jane Corry

 

Lest i juni – del 2


BOK:

Glasshjerte – Torkil Damhaug starta veka med å lese ferdig denne boka … (omtale her), før eg gjekk laus på neste godbit:

Norwegian Wood – Haruki Murakami
Dette er nok ei dei mest kjende bøkene til Murakami. Tittelen høyres nok også kjent ut for dei som ikkje har lese boka – den referer til Beatles-songen med same tittel. Og det er med denne songen at heile boka starter: Vi treffer på hovudpersonen – ein mann i midten av trettiåra – i det flyet hans landar og denne songen spelar lågt i bakgrunnen. Songen vekker minner hos han, til ei spesiell tid, og til nokre spesielle menneske som har prega livet hans i stor grad. Deretter fortel han oss om denne tida i starten av tjueåra – om den jenta songen minner om, og om dei to tinga ho ba han om den gongen: Om at han må kome tilbake og besøke ho, og 2) at han aldri får gløyme ho.

”Slik ting er i dag, forstår jeg hvorfor hun ba meg om ikke å glemme henne. Naoko visste det selvsagt hele tiden. Hvilket gjør det hele enda mer uutholdelig. Naoko elsket meg ikke engang.”

Så starta rein fortelling om kjærleik, relasjonar, seksualitet … det handlar om å finne seg sjølv, om å finne sin plass i verda, si rolle, om å knyte band til andre. Om livet og om døden. Og å bli vaksen. Om å forbli ung. Om å gå vidare i livet. Og om å halde fast på minna… Mange tema tas opp her og boka er – i mangel på eit meir originalt ord: VAKKER.

Unknown

Av alle Murakami sine bøker er denne blant dei ”mindre absurde” – så om du er Murakami-jomfru og generelt ikkje så begeistra for ”bisarre” element (som pratande kattar og botnlaus brønnar…) er denne boka her ei god bok å starte med!

Mitt første møte med denne boka var lydbokversjonen som ligger på Storytel – på engelsk og meisterleg utført av John Chancer. Så las eg boka sjølv, halvanna år seinare – på norsk denne gong. Likte boka godt første gong. Elska ho andre gong – for då eg las sjølv fanga eg opp ein del detaljar som gjekk meg hus forbi første gong. Denne boka høyrer til på topplista mi.

Screen Shot 2018-07-05 at 09.43.57

I denne boka finner eg alltid “nye” gullkorn og sitater eg merker meg … mykje dybde, mange kjensler, og heldigvis også ein solid dose humor.

Screen Shot 2018-02-12 at 09.19.45

LYDBØKER

Heart Like Mine – Amy Hatvany
* Nedtur! *
For å oppsummere nedturen med eitt ord: SNORK.

Eg valte boka på bakgrunn av første-inntrykket eg fekk – lettlest, koseleg, enkel å følgje med på, rein underhaldning; eg ville ha ei lett kosebok, noko om kjærleik og relasjonar, noko varmt og rikt på kjensler. I tillegg likte eg opplesaren si røyst då eg tjuvlytta på eit utdrag før eg bestemte meg. Har mange gonger opplevd at ein dyktig opplesar med god røyst og innleving får sjølv dei ”dårlege” bøkene til å bli underhaldande som lydbok. Men denne gongen, nei. Hadde eg lese boka sjølv, utan lydbok, trur eg neppe eg hadde kome halvvegs.
15802442
Kort om handlinga:
Når ei ung og tilsynelatande frisk mor døyr heil uventa, får Grace brått eit mykje større ansvar enn ho nokon gong hadde føretilt seg – for ho er nemleg nyforlova med Victor (mannen til den avdøydde mora). Ho må brått takle rolla som stemor, og som lukkeleg forlova – korleis skal ho te seg midt i all denne sorgen? Er det plass til ho? Vi følger Grace som forsøker å gjere alle til lags, samstundes som ho tek vare på seg sjølv. Vi følger også den eldste av dei to borna – som, som forventa, sliter med å tilpasse seg eit liv utan mora, og som i varierande grad slepper Grace inn. Vi følger også den avdøydde mora – litt i no-tid, men mest i fortid – og får innblikk i oppveksten hennar.

Eg sleit med å like boka fordi:
* eg ikkje følte noko særleg for karakterane … det skjer ein del triste ting som liksom berre ramses opp og via desse hendingane får ein jo sympati med karakterane – men eg sakna noko meir enn ytre omstendigheiter, eg sakna særpreg, eg sakna noko som skulle få meg til å like karakterane utover det å kjenne medynk.
* Det var ikkje noko nytt eller uventa her i det heile tatt. Eit dødsfall, ein ”broken family”, to born, ein far og farens nye kjærast. Eg har liksom lese ein del slike fortellingar med tida, og for å få noko ut av ”nok eit slikt plott” må NOKO vere nytt eller uventa. Her kjem alt som forventa, og det blir aldri spenande eller spesielt. Det blir liksom berre ”nok ei bok”.
* Synes også det var litt merkeleg at synspunktet/fortellerstemma veksla mellom tre av karakterene – mora, dottera, og den ”nye” mora – mens ektemannen og sonen ikkje fekk fortelle noko. Hadde vore interessant å sjø ting frå deirar synsvinkel óg. Her var det kun damene som fekk sagt sitt … kvifor det?

terningkast-2

 

En dag i juni – Martina Reilly    * Etter ei lita nedtur kjem alltids ein: Opptur! *

Valte denne heilt på må-få! Og etter forrige nedtur var ikkje forhåpningane så store, må eg innrømme. Eg leita framleis etter ein ”kosebok” … Og eg fant, eg fant! Dette er skikkeleg feel-good, lettlest, morosamt og samstundes også litt trist. Feel-good-litteratur i mi gate, altså! Med feel-good meiner eg forresten at det er ei bok eg leser utelukkande for å nyte – ikkje for å forvente eit litterært meisterverk eller djupe og filosofiske tankar … Kose-bok. Rett og slett!

Historia i boka fortelles via to ulike karakterar– Max og Sandy – som byter på å fortelle. Dei kjenner ikkje kvarandre, men dei kjenner til kvarandre. Max pleier nemleg å gje ein kaffikopp til Sandy kvar morgon på veg til jobb. Ho er heimlaus. Han er ikkje det. Utover denne kaffi-kopp-utvekslinga har dei ingenting med kvarandre å gjere. Ikkje i starten, iallfall. Så ein dag kjem ikkje Max. Og ikkje dagen etterpå heller. Sandy starter å leite etter han for å finne ut kva som har hendt, og via denne jakta får dei to kontakt og utviklar eit spesielt band. Samstundes som vi følgjer desse to i no-tida, får vi også innblikk i oppveksten deira og får sjå korleis dei har endt opp slik dei har.

Dette er ei slik bok kor eg blir engasjert og glad i karakterane – kjenner at eg heile tida ”heier” på Sandy og Max. At eg ønsker det skal gå bra … At eg vil ha ein sukkersøt slutt på det heile.

25415706

Tema her er mange … mellom anna tenker deg det handlar om å våge å starte på nytt, om å tørre og ta tak i fortida si, om å ikkje løpe frå problema, om å stole på andre, om å tørre å utsette seg sjølv for det som er ubehageleg for på sikt å få det betre … Om å ta eit oppgjer med seg sjølv, rett og slett. Og ellers også– kjærleik, familie, oppvekst, samfunn, relasjonar, ansvar …

Kort sagt opplevde eg denne som høgst sjarmerande!
Skal du ha deg ein kosete-bok i år … ja, då veit du kva du kan gjere. Lån denne, kjøp denne, eller finn ho på Storytel.

Screen Shot 2018-03-08 at 09.27.34 (Ein meget sterk firar!)

 

 

Lest i juni – del 1

LESEUKA 4. – 10 juni
Jeg leste så mange bøker (30-isj) i juni at jeg ikke vil omtale alle på én og samme tid. Har derfor delt det opp ukes-vis. Første uka i Juni leste jeg følgende:

  • Vi kan ikkje eige kvarandre – diktsamling av Arne Ruset
  • Levende og døde i Winsford – Håkan Nesser
  • Snokeboka av Lisa Aisato
  • Glasshjerte – Torkil Damhaug
  • Barnepiken – Kathryn Stockett

 

“Vi kan ikkje eige kvarandre” – diktsamling av Arne Ruset
Jeg leser ikke ofte dikt, men med alderen (ja…det begynner jo å bli noen år etterhvert…) har jeg blitt mer og mer glad i lyrikk. Så jeg har noen få diktsamlinger stående i hylla som jeg innimellom blar en del i. Dette er en av diktsamlingene jeg har lest alt av flere ganger. Leser aldri fra start til slutt, men litt her og der. Og totalt sett har jeg lest denne boka mange ganger nå, og kommer nok til å fortsette å lese med ujevne mellomrom.
Diktene er relativt korte og enkle å lese. De er alvorlige, morsomme, mørke, lyse, dype, kompliserte, enkle … en god mikstur hvor en finneralvor og dystherhet, så vel som humor og glede.
Tusen dikt har fortalt oss
at vi ikkje kan eige kvarandre
men vi kan låne kvarandre
og gløyme levere tilbake – “

 

“Levende og døde i Winsford” – Håkan Nesser
“Sakte-krim” i form av at det ikke foregår en masse action, skyting, løping osv. Ulikt fra de fleste krimbøker følger vi heller ikke etterforskningsarbeidet, politimenn, jurister eller journalister. Her følger vi ei dame på rundt femti år i tiden etter at hun går i fra mannen sin. Hun rømmer fra Sverige og ender opp i en liten avsidesliggende landsby i England hvor hun planlegger å oppholde seg et halvt års tid til ting der hjemme har roet seg. Hun har med seg mannens arbeid – papirer og laptop med ymse utkast og kladd til en bok han skulle skrive basert på seg selv og to av sine venner – og gjennom lesing av dette får vi vite en del om mannen og hans fortid. Samtidig følger vi denne damen i nå-tid og ser hvordan hun forsøker å redde seg selv og sitt liv. Vi får selvsagt også gradvis avslørt hva som har hendt med mannen og hvilken situasjon hun er i.

Denne boka likte jeg veldig godt! Håkan Nesser har jeg lest en del av før – blant annet serien om Gunnar Barbarotti som jeg forresten kan anbefale på det varmeste – og som alltid leverer han solid arbeid både mtp språklig kvalitet, karakterer og plott. En annerledes kriminalroman hvor følelser og stemning påvirket med som leser. Humor finnes det forresten også massevis av her! Både svart humor, ironi og sarkasme, og direkte vittige replikker.

Dette er en av få kriminalromaner jeg kunne tenke meg å lese på nytt ved en senere anledning.

Screen Shot 2018-03-08 at 09.27.27

(BOKTIPS: Noe med stemningen og fortellerstilen får meg til å tenke at denne boka er noe for deg som har lest og likt bøker som: “I Let You Go” – Clare Mackintosh, “Hviskeren” – Karin Fossum.)

33192958_477008552731969_224992407261806592_n

 

 

 

“Snokeboka” av Lisa Aisato
Det er ikke ofte jeg leser barnebøker – men min kjære lille nivå fylte tre år denne uka og denne boka fikk han i gave av meg. Jeg leste den i  smug på bokhandleren, deretter en gang til før jeg pakket den inn. Både han og søsteren hans likte boka veldig godt så den morgenen han fikk åpne pakken ble det utallige gjennomlesinger av boka. 

34984411_1860300810680411_3791464354289811456_n

Kort om innholdet:
– boka starter med bilde av en proppfull heis. Deretter går hver nye side ut på å beskrive ett av disse menneskene i heisen, men ikke slik de fremstår i heisen; karakterene blir “avslørt” slik de virkelig er innenfor sine egne fire vegger når ingen andre ser dem … Så her kan man bla frem og tilbake og sammenlikne de to ulike versjonene av menneskene. Det handler altså kort sagt om fasaden man går med – hvordan man oppfører seg hjemme vs ute blandt folk.

Elsket denne fordi:
– såpass vittig at både voksne og barn blir underholdt
– skrevet på rim og med godt rytme og flyt som gjør det gøy å lese og lett å huske
– flotte bilder!
– åpner for samtale med barna; på hver eneste side finnes detaljer å snakke om

Nok en:Screen Shot 2018-03-08 at 09.27.27

 

“Glasshjerte” – Torkil Damhaug
Jeg har lest alt (tror jeg) av Torkil Damhaug, og flere av hans kriminalromaner står høyt oppe på favorittlista – blant annet: Døden ved vann, Sikre tegn på din død, og En femte årstid. Med denne boka leverer han nok en gang en solid kriminalroman. Spennende og uhyre avhegighetsskapende. En slik bok hvor man bare “må” lese ett kapittel til, og så, vipps, er hele boka lest ut.  Likevel får den “bare” en firer av meg; en firer med mange plusser bak – og det skyldes nok egentlig at de andre bøkene jeg har lest av ham  -som nevnt ovenfor- er såpass gode at denne ikke helt når samme nivå
(… så kanskje burde jeg gitt noen av de andre bøkene hans seksere for å kunne gi denne en femmer?

34128765_1004232273068406_8795959285516337152_nDe småtingene som trakk litt ned for min del var at:
1) jeg ganske tidlig “fant løsningen” eller iallfall dannet meg et sterkt inntrykk av hva som lå skjult
2) Til tider ikke fant plottet helt troverdig … det ble litt for mye av det gode…
3) Sammenliknet med de andre bøkene hans synes jeg NOEN av karakterene her var litt for “papir-figurer”. Vanligvis synes jeg Damhaug sine karakterer er veldig velutviklet og føler jeg blir kjent med dem. Her var det mange gode karakterer, men det var også en del som på en måte bare var til stede i boka og leverte fra seg en replikk her og der uten at jeg “ble kjent” med dem.

Blant de mange positive tingene:
* Liker veldig godt hvordan vi følger ulike karakterer – synspunktet veksler jevnt og trutt uten at det blir rotete eller forvirrende
* Karakterene er enkle å like og å få sympati med – jeg heiet liksom litt på alle!
* Språket flyter godt – lett å lese!
* Damhaug har god forståelse og innsikt i menneskers psyke og det viser godt i teksten
* Damhaug lykkes godt med å dette som på nynorsk kalles “show, don´t tell” – altså får han formidlet mye handling og mange tanker uten direkte å påpeke ting.

En meget sterk
Screen Shot 2018-03-08 at 09.27.34 +

 

 

“Barnepiken” – Kathryn Stockett
ecedfb6bf9505c4fb492665c8bcb3690468762c6768be3dded741c94Denne hørte jeg på lydbok – via Storytel-appen. Den er innlest av Ingrid Vollan, Birgitte Victoria Svendsen og Cathrin Gram – som hver gir stemme til én av de tre personene som forteller historien. Vi befinner oss i sørstatene, tidlig på 1960-tallet. Det handler kort sagt om forholdet mellom svarte hushjelper og dere hvite sjefer/arbeidsgivere.

Skeeter er en ung, hvit, enslig kvinne med ambisjoner og å bli journalist/forfatter/skriverinne. Hun følger seg litt utenfor ettersom de andre venninnene hennes er gifte og har fått unger, mens hun fremdeles er enslig. For henne er ambisjonene om karriere større enn ønsket om en ektemann, enda en ting som gjør henne litt utstøtt. Gjennom skrivearbeidet begynner hun på et prosjekt som handler om hvordan det er å være svart hushjelp – og hun intervjuer ulike hushjelper for å få stoff til boka. Temaet er på denne tiden i historien brennaktuell, betent og farlig å “leke med”. I tillegg til Skeeters arbeid med boka følger vi hennes forhold til familien – da særlig mora – som er litt komplisert og som endrer seg betydelig gjennom denne prosessen. Vi følger også to av hushjelpene – Aibileen og Minny – og får innblikk i hverdagen deres og i fortiden.

Dette er en følelsesladet fortelling som også inneholde historiske elementer og en god dose humor. En bok å nyte! Denne er forresten også filmatisert – jeg har ikke sett filmen (enda) – men ser at den jevnt over har fått gode anmeldelser.

Screen Shot 2018-03-08 at 09.27.27

Månedens bøker – lest i juni 2018

Lest i juni 2018:

  • Vi kan ikkje eige kvarandre – diktsamling av Arne Ruset
  • Levende og døde i Winsford – Håkan Nesser
  • Snokeboka av Lisa Aisato
  • Glasshjerte – Torkil Damhaug
  • Norwegian Wood – Haruki Murakami
  • The Great Gatsby – F. Scott Fitzgerald
  • Flaggermusmannen – Jo Nesbø
  • Veke 53 – Agnes Ravatn
  • Kakkerlakkene – Jo Nesbø
  • Papirpiken – G. Musso
  • Rødstrupe – Jo Nesbø
  • Barnepiken – Kathryn Stockett
  • Heart Like Mine – Amy Hatvany
  • En dag i juni – Martina Reilly
  • The World as We Know It – Joseph Monninger
  • Song of the Skylark – Erica James
  • The Elephant Vanishes – Haruki Murakami
  • For evig – Sarah Jio
  • The Ex – Jane Corry

 

Det ble med andre ord mye lesing (og lytting) denne måneden!

Høydepunktene var
– Papirpiken
– veke 53
– Norwegian Wood
– Levende og døde i Winsford

Av lydbøkene lot jeg meg begeistre spesielt av
– “En dag i juni”
– “The Elephant Vanishes”
Heller enn å omtale alle bøkene på en gang – det er mye å skulle oppsummere NITTEN bøker i ett innlegg – deler jeg opp og oppsummerer uke for uke.  Starter med et innlegg i morgen – med bøkene fra første uka i juni

TSUNDOKU

Tsundoku.

Det er ikkje gibberish. Det er japansk. Og det beskriver bokmanien min såpass bra at eg vil finne opp eit tilsvarande norsk ord for dette fenomenet.

Tsunde – “å stable ting oppå kvarandre”
“Oku” – å la det stå ein stund
“Doku” – å lese

Verbet defineres nemleg som: oppsamling av bøker som aldri kjem til å bli lest. Altså at ein kjøper fleire bøker enn ein faktisk er i stand til å kunne lese. Eg nevner dette fordi eg kjenner meg så igjen, fordi det er godt å vite at det er flerie enn meg der ute som har fleire uleste bøker i hyllene og likevel fortsetter å skaffe seg stadig nye bøker …

Så … no skal dei små grå få trimme seg skikkeleg mens eg forsøker å finne eit tilsvarande norsk ord for dette fenomenet! Nokre forslag!?

k

TANKAR OM: The Lewis Man

Peter Mays trilogi;  “The Lewis-trilogy” består av følgende bøker:
1. The Blackhouse (link til omtale HER)
2. The Lewis Man
3. The Chessman

The Lewis Man er bok nr 2 i trilogien. Anbefaler å lese den første boka først ettersom vi følgjer fleire av dei same karakterane. Sjølve “krimsaka” er imidlertid ny og kan følges utan å ha lese den første boka. Relasjonar og karakterutvikling bygger vidare på bok nr ein så det gjer ein mykje betre flyt og forståelse å lese bøkene i rekkefølgje. I tillegg er det ein fordel å gjere seg noko lunde kjent med området Hebriene (The Isle of Lewis) – både mtp kulturen her og språkbruken – kunnskap som kjem automatisk dersom ein leser den første boka.

Screen Shot 2018-06-26 at 09.23.34

Kort om handling:
Eit lik blir funnen i myra – og på grunn av forhalda i jorda i området har liket blitt konservert ganske så bra. Såpass bra at dei ein stund trur at kroppen er mange hundre år gamal – heilt til dei oppdager ein Elvis-tattovering… Diverse funn gjer at det blir tydeleg at det er snakk om eit drap og ikkje eit naturleg dødsfall og etterforskninga startar. Ein etterforskning som snart nok engasjerer Fin som vil beskytte dei han trur kan være involvert. Samstundes ønskjer han å finne ut av sanninga, då han er overbevist om at hans bekjente er uskuldige.

I tillegg til “mysteriet” som hovudhandlinga kretsar rundt, finnes også ein rekke andre tema her – relasjonar, oppvekst, litt historie frå området … Og – ikkje minst må sjukdommen demens nemnast -synes denne sjukdommen blei godt skildra her! Eit realistisk og vondt bilete av korleis det kan være å ha demens sjølv, og også om korleis det er for dei rundt. Altså er det mykje som skjer og eit bredt spekter av tematikk – likevel er det ein tydeleg raud tråd med fokus på denne krimsaka som skal løysast.

På same vis som i bok nr 1 vekslar synspunktet gjennom boka og også tidsmessig beveger vi oss frem og tilbake. Dette er utført på elegant vis og blir verken rotete eller uoversiktleg.


Min “dom”
Peter May har med denne trilogien skapt noko mykje større og meir komplekst enn “berre” kriminal-litteratur. Han kombinerer tre element som sjeldan blir brukt saman  (ikkje som eg har sett, og iallfall ikkje på så vellukka vis!) 1) krim 2)oppvekstroman 3)historiske element og sannferdig, interessant innblikk i ein kultur og eit område som for meg og mange andre er ganske så ukjent – Hebridene /  The British Isles”

… og i tillegg må vel også eit fjerde element nemnast – nemleg: 4) naturskildringar!
Desse er det mange av! Og eg var ei lita stund usikker på om eg likte dette eller ei, før eg etterkvart bestemte meg for at joda, det fungerer! På den eine sida synes eg dei tidvis blir litt for mange og at dei kjem litt for hyppig. Nokre gonger blir dei også litt lengre enn kva eg sjølv ville anset som “optimalt” – rett og slett fordi konsentrasjonen min flyttar seg frå karakterane og handlinga til sjølve landskapet i såpass stor grad at eg mister litt av flyten i lesinga. Dette kan óg tenkast å ha ein klar samanheng med at eg las boka på engelsk og at språket tidvis var krevjande slik at eg brukte meir krefter enn normalt på å forstå skildringane av landskapet. blir litt lengre enn nødvendig. MEN… Boka ville på ingen måte blitt det same utan naturskildringane – for dei skaper ein unik stemning. Landskapet blir dermed viktig for leseropplevinga

Eg må også påpeke at eg synes kombinasjonen av krim, oppvekst, skildringar og endring av synsvinkel fungerer mykje betre i denne boka enn i den første.

Elles gjer eg som alltid notat av “nye” ord er lærer meg undervegs … så:
“NYE ORDTIL SAMLINGA”
* Peat

* Sphagnum
* Resin
* gossamer (thread) 
* Machair
* Chasm